Å slippe kontrollen, del 2

Selv om jeg hadde funnet en slags mental ro av å godta avgjørelsen til min Master, så hadde jeg flaggermus i magen da vi dro til The Mansion på fredagen.
Jo nærmere vi kom, jo større ble de, til de var nærmest på størrelse med struts. Kaldsvett i hendene kjørte jeg inn på gårsplassen foran Herregården, og var litt i tvil om jeg egentlig turde ta med meg bagen min og gå inn.
Men beskjeden fra Master var klar, så det var bare å sette i gang.

Jeg hadde ikke før truffet på verten før han kommenterte at det var "noen som skulle få det litt vanskelig i helgen". Ble jo ikke så veldig beroliget av det, men var fast bestemt på å gjennomføre.
Vi satte fra oss bagasjen på rommet, og gikk for å treffe de andre som allerede hadde kommet.
Jeg tror aldri det har skjedd at jeg har vært SÅ glad for den beroligende virkningen et par glass vin hadde på meg...Og det var også veldig deilig å bare komme dit, tross det som evt skulle skje - The Mansion er som å komme hjem og finne roen.

Vertinnen kommenterte også (gjerne høylytt ;-) flere ganger i løpet av kvelden at min Master hadde lagt skumle planer, og roste ham for kreativiteten hans. Ikke lett å være en stakkars sub! Men samtidig var det utrolig deilig å la seg styre, bare stole på og godta avgjørelsene som var tatt over hodet mitt. Det er helt merkelig, for jeg er et veldig selvstendig menneske ellers, det strider i mot alle naturlover å la noen bestemme over meg. Men tydeligvis er det mulig, med en gjensidig respekt og en tillit jeg ikke kan huske å ha vært borti tidligere noensinne.

Dagen etter hadde jeg og min venninne vært så heldige å få en mulighet til å prøve suspension.
Det var virkelig en fantastisk opplevelse! Mats hadde med seg massevis av tau i flere lengder, farger og tykkelser, og på en utrolig kreativ måte utførte han taukunsten sin på oss.

Jeg elsker følelsen av tau på kroppen, det å være bundet gjør at man kjenner seg liten og hjelpeløs, og er på et eller annet merkelig vis beroligende. Det å ligge på magen og kjenne Mats som puslet rundt meg, surret meg inn, knøt knuter, hang dem opp i kroken som hang over meg, justerte litt, og tilslutt trykket på knappen til vinsjen som heiste meg opp i luften var nærmest som meditasjon.
Kommunikasjonen mellom oss begrenset seg vel til noe sånt som hans svenske: "Er det bra så?" og mine nytende: "Jah" og var en kontrast til alle spørsmålene jeg hadde stilt ham om teknikker og knuter tidligere på dagen.

Det aller beste hadde vært om man kunne gjøre det i fullstendig stillhet, uten mennesker som fløy ut og inn, i harmoni med følelsen av tau rundt kroppen og den rolige dialogen. Jeg hadde full tillit til Mats og hans evner med suspension, jeg var ikke ett eneste øyeblikk redd for at noe skulle gå galt og jeg skulle deise i bakken med et brak.
Det var en trygghet og ro i hele prosessen som nesten fikk meg i en slags trance. Ikke så sterkt som subspace, men i samme bane. Etter å ha hengt en stund, jeg aner ikke hvor lenge, var det dags for å lande igjen. Jeg ville ikke egentlig ned, kunne hengt der mye lenger. Salig i blikket kunne jeg bare konstatere at jeg håper, håper, håper at det ikke er lenge til jeg kan oppleve det igjen!

Lørdagen var det stor halloween-fest, og jeg var kledd som en slags "uskikkelig skolepike", inspirert av cybergoth-stilen. Det var veldig koselig, men faktisk litt trist å ikke ha noen å leke med. Det vil si, det manglet vel ikke på noen som kunne leke, men jeg hadde jo ikke lov til å leke med noen, og jeg savnet min kjære Herre og Mester.
Vertskapet minte meg jo stadig om at jeg ikke visste hvilke myndighet DE hadde fått, og jeg ventet meg halvveis at det skulle dukke opp noe skummelt, samtidig som tanken på at dette selvfølgelig kunne være kun mindfucking, og at det ikke kom til å skje noe som helst. I storsalen hang det et digert edderkoppspinn av tau, og det hadde ikke forundret meg om jeg hadde blitt plassert der. Men neida, ingenting.


Søndagen dro vi etter lunsj, og som vanlig var det vanskelig å dra derfra. Går det an å elske et hus og en atmosfære? I så fall gjør jeg det.
Samtidig var det også et faktum at det ikke hadde skjedd noe som helst skummelt, og at Master kun hadde fått meg tilå tro det for å teste meg. Jeg vet ikke om jeg var lettet eller skuffet, antakelig litt begge deler.

Etter mange timers kjøring satt jeg i min egen sofa og snakket med Master, som var fornøyd med innsatsen min, og at jeg hadde stolt så mye på ham. Plutselig kom det et sårt savn over meg, et savn over å ikke ha en armkrok å krype inn i, et fang å ligge i, eller bare en hånd som rufset meg i håret og fortalte meg at jeg hadde vært flink. Det var nok en større påkjenning enn jeg trodde å gi fra seg kontrollen på den måten jeg hadde gjort, og tårene begynte å trille. Ikke fordi jeg syntes synd på meg selv, men rett og slett som en etterreaksjon. Behovet var som etter en tøff session, der man trenger å bli kost med, kroppskontakt og en Master som holder godt rundt en og passer på. Da var det egentlig greit å bli sendt i seng, tørke tårene og forsøke å få ltt søvn istedet.

Alt i alt har det vært en fantastisk helg, som har gitt meg nye erfaringer, gode minner og lært meg enda mer om meg selv. Og jeg tror nok ikke det blir lenge til neste gang jeg gir fra meg kontrollen, enten det nå er bundet, hengende oppunder taket, eller mentalt i en session. ;)